For en drøy uke siden var jeg og en av mine fremtidige romkamerater på en liten tredagerstur i Bergen for å gjøre oss kjent i den kommende leiligheten, samt byen og omegn. Etter tre varme og slitsomme dager i norges nest største by, var ikke inntrykket bare positivt, og det er dette jeg føler må få komme for en dag.
Nygårdsparken
Jeg og en av mine fremtidige romkamerater skulle gå inn i byen. Vi valgte å ta turen innom Nygårdsparken. Østkanten av denne var grei, helt til vi nærmet oss den vestlige delen. Til sammenligning synes jeg det er en fryd å spasere over Plata i Oslo. Der har man i det minste vakter som sirkulerer relativt ofte, folkene er ikke like pågående og har sådan ikke like "frie tøyler". Vi var begge enige om at vi aldri hadde sett og opplevd en slik samling av rusede folk på ett sted, og det var et relativt ubekvemt førstemøte med Nygårdsparken.
Omkjøringer
Nå som Bybanen blir bygd og lagt, er byen et salig kaos for bilister, og det mer enn før. Masser av gater er stengt tvert av, og i noen tilfeller opplyses det om dette med skilt. Skilting av Omkjøringsveier, derimot, er en detalj man tydeligvis har utelatt.
Buss i Bergen
Ikke alle er like begeistret for Bergens nåværende kollektivtilbud.
Her har jeg et par ting på hjertet. I mine øyne er ikke bussene i Bergen og generelt logistikken rundt kollektivtrafikken slik det bør være i norges nest største by!
Rutetabeller
De er uforståelige. Har du dårlig tid og er, som mange andre, ikke den kjappeste til å regne ut hvor mange minutter det er til bussen er på stoppet ditt, kan du vinke farvel til bussen. Det er nemlig ikke stoppspesifikke tabeller, men alle er like. De lister opp de mest populære (tror jeg) stoppene, og hvor mange minutter det tar for bussen å komme seg dit fra det første stoppet på ruten.
Busstoppene
... er i de fleste tilfeller umerket. Er man ny i byen og velger å ta buss, er det ikke akkurat en lek å komme seg av på riktig stopp. Man vet da heller ikke hva man skal se etter i rutetabellene.
I tillegg til at ett av busstoppene vi var på ikke var merket, visste tydeligvis ingen andre som stod der hva det het heller. Forskjellige svar fikk vi fra de vi spurte.
Bussene
Har ingen skjermer/display eller stemmer/sjåfør som sier i fra hva som er neste stopp. Takket være det forrige punktet er det herved umulig å finne frem! For å nevne et flott eksempel: i Oslo er alle busser utstyrt med skjermer og automatisk stemme som sier hva neste stopp er, i tillegg til at alle stopp er merket!
Det gjenstår å se om Bybanen blir bedre og eventuelt har en positivt innvirkning på de eksisterende problemene med kollektitrafikken. Jeg la merke til installasjoner av tavler ved minst én bybaneperrong som lignet på sanntidstavler, slik som i Oslo. Kanskje disse vil venne byens innbyggere til dette og etter hvert skape opprør mot bussenes mangel på liknende?
I min søken etter andre frustrerte sjeler der ute, fant jeg, overraskende nok, veldig lite. Det eneste jeg fant var tidligere artikler/blogger av en bussjåfør i Bergen som skrev under pseudonymet "Bussemann" og en artikkel i Bergens Tidende hvor skoleelever klaget over sene busser. "Bussemann"-artiklene tok derimot en slutt i 2008 etter en drapstrussel. Kanskje det er derfor ingen tør å sutre?
Når det gjelder Nygårdsparken, har det tydeligvis vært diskusjoner om hvorvidt rusmiljøet i Bergen skal "flyttes" vekk. I juni 2007, overvar forfatteren Trond Davidsen ett døgn i Nygårdsparken og skrev til slutt en kronikk i BT om dette. I juni 2008, skrev BT at de narkomane får bli i Nygårdsparken, etter et møte mellom byrådsleder/helseråd og representanter for rusmiljøet i Bergen. I juni i år skrev NRK Hordaland om foreningen "Nygårdsparkens Venner" og velforeninger i området rundt Nygårdsparken som har sett seg lei det de kaller "tilrettelegging av narkotikasalg" i parken og vurderer å gå til sak mot kommunen.
For å oppsummere: velkommen til norges nest største by! Jeg kjenner frustrasjonen og irritasjonen feste seg dypt. Bergen har et tydelig logistikkproblem. Hvor er politikerne i dette tilfellet? Er det ingen som tidligere har irritert seg over disse problemene? Hva skal til for å få merket alle busstopp, busstoppspesifikke og forståelige rutetabeller, verning av Bergens største park og skiltede omkjøringsruter ved veiarbeid? HJELP!
I dag har jeg og Marte kruset over Hardangervidda og til et lite sted kalt Bergen. Hit vi sågar flytter til høsten. Agendaen var klar: å overta leilighet, ta med noe småstæsj til leilighet, samt råne litt rundt i Bergen.
Turen over fjellet gikk radig og vi var innenfor Bergen kommune allerede i to-tiden. Å manøvrere oss frem til Danmarksplass, derimot, var en annen sak. Grunnet bygging av Bybanen, er det som er av gater stengt og omkjøringsruter har tydeligvis noen ikke tatt seg bryet med å skilte. Som en tilfeldig kar i dag sa «Hvilke gater som er stengt forandrer seg fra dag til dag uansett». Betryggende. Etter to timers kjøring nesten i blinde (GPS på mobilen hjalp heller lite) fant vi til slutt frem.
Etter å ha overtatt leiligheten bare det ut på mattokt. Det endte opp på Pastasentralen, noe jeg selvfølgelig sørget for. Etter et relativt overvelmende mettende måltid der, bar ferden videre over Torgallmenningen, hvor vi stakk snuten innom Galleriet. Lite ante det meg at Blend var representert med egen butikk her, noe som gjorde at dømme- og handlekraft raskt forsvinner. En shorts og kortarmet skjorte senere, vendte vi nesen mot Bryggen, hvor vi pustet rolig ut på en krakk med utsikt utover fjorden før vi fant ut at vi måtte ta Fløybanen.
Alt i alt en interessant og innholdsrik dag der det meste var positivt. Unntakene var myggen på toppen av Fløyen og den bedritne internettlinja vi har/deler her på huset.
Så fort jeg kommer hjem til Gol sniker rastløsheten seg innpå meg og eter meg i et stort jafs. Slikt får meg til å gjøre rare ting, som blant annet gå tur opp på Lisbetnuten.
Lisbetnuten er et høydepunkt, ikke langt fra Åsgardane på Gol. Ryktene skal ha det til at det en gang i tiden var ei særdeles trist jente som tok repern utenfor en av høydepunktene der oppe. Hun het ikke Lisbet, men Åslaug. Det blir kalt Lisbetnuten fordi Lisbet er Åslaug baklengs hvis du vrir og vender på.. Ja, du kjenner nok historien.
Må vel ta med et par bilder fra turen, bare for å bevise min ferd.
Idet jeg somlet meg gjennom mine 1600 e-poster i Gmail (ja, jeg har faktisk ikke flere) og ryddet litt, kom jeg over en heller artig e-post fra 2005.
På dette tidspunktet satt jeg og fiklet med en eldgammel Zenith-laptop av typen Z-Note 425Lnp+, og på magisk vis (les: jeg fiklet for mye i BiOS) klarte jeg å aktivere BiOS-passordet. Dette var allerede satt av tidligere eiere, men var for meg ukjent. Uttallige forsøk på simple passord ga ikke resultater, så søket på internett startet. Ingen resultater på den modellen, faktisk, ingen på Zenith-laptoper i det hele, om jeg ikke husker feil.
Jeg fant dog en forhandler av gammelt Zenith-utstyr på zdsparts.com (siden er av en eller annen grunn flagget som et mistenkt angrepsnettsted), og tenkte jeg kunne gjøre et forsøk og sende de en e-post og høre om det fantes noen standardpassord eller måte å tilbakestille dette på.
Som dere ser på siden så ser den ikke spesielt vidlikeholdt og moderne ut, og mine forventninger var lave. E-posten ble sendt i 23-tiden norsk tid, og kun få timer senere var svaret å finne i postkassen. Svaret var også bra og forklarte skritt for skritt hvordan dette skulle gjøres. Jeg var sjokkert, men samtidig glad! 😀
Svaret var som følger:
To erase the passwords in the 425Lnp+,
1. Power off the computer.
2. Remove the modem cover as described in the Disassembly and Installation
of Options chapter.
3. If a modem is installed, remove it.
Notice: Make sure the computer is configured for on/off operation before you
remove the modem. If the computer is configured for rest/resume
operation when you unplug the modem, the modem will be damaged.
4. Turn the computer over and locate solder pads R52 on the bottom of the
main board inside the modem compartment.
5. Using a suitable tool, short the two solder pads together.
6. Power on or resume the computer. Leave the computer on until the
keyboard icons on the LCD status panel blink and the computer locks up.
This should not take over 20 seconds.
7. Remove the short from the solder pads.
8. Press and hold the reset button, and then press the power button to
reset the computer.
9. If you removed a modem, power off the computer and reinstall the modem.
10.Replace the modem cover.
Dette fungerte helt ypperlig, og jeg fikk dermed fortsatt fiklingen som til slutt førte til en installasjon av Windows 95 på dette gamle klenodiet, som for øvrig rommer 8 MB RAM og en 80486 prosessor!
Den er i min besittelse, selv den dag i dag, og om jeg får somlet meg til det så kan jeg få lagt ut egne bilder av den etter hvert 🙂
I helgen var jeg på en tilstelning hos den canadiske ambassadøren, som er lokalisert på Bygdøy i en fantastisk villa med gigantisk hage og tennisbane. Anledningen var Canadas nasjonaldag, som egentlig er 1. juli, men avholdt noe tidligere.
Mitt besøk skyldtes, enkelt og greit, at jeg har en tremening fra Canada som for tiden har tilhold i Norge.
Hygge i hagen.
Ved ankomst fikk vi ett lodd hver, som førte til at vi til slutt var med i trekningen av noen flotte premier, blandt annet et todagers-cruise med DFDS og et gavekort med Icelandair. Deretter holdt ambassadør Jillian Stirk en liten velkomsttale før grillene og baren åpnet. Her var det hauger og lass av hamburgere og pølser, i tillegg hadde folk med seg salater og desserter, noe som førte til et særdeles godt variert tilbud på de respektive bordene 🙂
Midtveis ble det avholdt sekkeløp for de mindre, og deretter en "tug-o-war" for både de unge og deretter de voksne (East vs. West). Da vi litt større fra østkanten tro til for å vise vestkanten "what it's all about", røk tauet på midten, noe som var litt imponerende med tanke på at det hadde en diameter på 6-7 cm. Det endte på enden for alle mann, men østkanten var tidlig ute med å gjøre krav på seieren. Så.. ja, vi vant! Det er for øvrig på det tørre at det her er snakk om folk som stammer fra den østlige eller vestlige delen av Canada. Det var i hvert fall slik jeg forstod det 🙂
Dagen var faktisk utrolig fin, været var bare helt fantastisk og barprisene likeså. En boks med øl (Heineken, Amstel og en eller annen rotøl) kostet 10 kroner, mens en boks med brus kostet 5 kroner.
Ferja med utsikt mot Bygdøy
På turen tilbake valgte vi å ta ferje. Dette var første, og sikkert siste, gang jeg tok lokalferje i Oslo mens jeg bor her.
Etter å ha "fått tak i" en IBM ThinkPad T60p, installerte jeg straks Ubuntu på den for å leke. Det imponerte meg hvor "ut-av-esken kompatibel" den var. I motsetning til den bærbare PC-en jeg bruker på jobb, en Fujitsu Siemens Celsius H250, fungerte så å si alt fra første øyeblikk uten noe mikkmakk. Foruten lyden, da. Den skurret noe fælt når jeg justerte opp volumet, noe som fikk meg til å tro at lydkortet var skikkelig råttent, men i realiteten var det bare en ALSA-innstilling.
I /etc/modprobe.d/alsa-base.conf er konfigurasjonen for ALSA, og om man legger til "options snd-hda-intel model=thinkpad" til slutt, bør lydproblematikken ordne seg etter omstart 🙂
For øvrig er også ThinkWiki.org en genial side for alle ThinkPad-eiere der ute! 😀
I løpet av uken som har vært har jeg jobbet med fagprøven i IKT-driftsfag, som jeg er lærling i. I dag var to sensorer på besøk og hørte på meg bable om oppsettet mitt og hadde en liten spørre- og feilsøksingsrunde (pokkers SSH-nøkler!).
Etter denne runden med gjennomgang av hva jeg hadde gjort, noen spørsmål om hvordan jeg følte det hadde gått og en del spørsmål og praktisk fremvisning, ble jeg sendt ut på gangen i noen minutter mens de diskuterte resultatet seg imellom. Etter noen foruroligende minutter alene ute på gangen, ble jeg vinket inn igjen. De bemerket at jeg hadde et visst rykte å ta vare på, med tanke på at alle lærlinger før meg (4 stykker) har gått ut med karakteren "Meget godt bestått". Jeg svarer så godt jeg kan at tanken selvfølgelig har sprettet opp i hodet mitt til tider, men at jeg har prøvd å ikke tenke så mye på det. "Du får også dette", faller det ut av han.
"Ahh! Endelig helg!," tenker vel du? Det gjorde jeg også på fredag, men plutselig slo tiltaksløsheten meg i ansiktet som en fluesmekker. Sliten og uvillig ble jeg brått, og fant ut at den beste måten å kurere dette på var ved å sette meg på en helt tilfeldig trikk og kjøre til endestoppet. For eventyrlysten og nysgjerrig var jeg!
Dette viste seg imidlertid å være begynnelsen på noe stort og flott. Noe jeg burde gjort for lenge siden. Hadde trikker vært hakket raskere å komme seg rundt med så hadde jegbrukt det hele tiden, men dessverre er de ikke det, samtidig som jeg alltid har dårlig tid når jeg for eksempel skal på jobb. Så da blir det t-bane. Men meg om det! Trikk er favorittkollektivtransportalternativet mitt. Det er bare stas å sitte på i disse gamle knirkete monstrene som saumfarer Oslos gater dag inn og dag ut. Jeg har valgt å kalle denne obskure aktiviteten for noe så enkelt og smålig som "trikking".
På et tidspunkt måtte jeg på do. Jeg valgte å gå av i Brugata og stikke på Oslo City. Der stoppet jeg innom Leather Man, bare for å se om de hadde skai-jakka jeg kjøpte der for litt siden, som nå ser ut som en skabbrev. Det hadde de ikke. Ekspeditøren spurte meg imidlertid om ikke jeg kunne "holde et øye med butikken" mens han viste meg en sånn antityveriklump som sitter på klær. Jeg sa "ja", og han forsvant. Et par minutter senere kom han tilbake med en eldre kar og spurte han om de ikke skulle ta en titt i sekken. Mannen svarte lavt og lurte på om de ikke kunne ta det litt diskrét. Jeg stakk for å finne toalett. Problemet er bare at alle toaletter på City skal ha penger. Frustrerende, noe en turist og jeg også diskuterte i det jeg skulle forlate Byporten. Jeg sendte han imidlertid videre til barstrøket i Fred Olsens gate. Jeg stakk for øvrig innom kontoret i Akersgata for å late vannet.
Så bar det ut for å finne en trikk igjen. Det var lett. Den tok meg opp mot Majorstuen mens jeg tittet på folk og fe vandre rundt. Den kvelden var jeg var innom både Frogner, Briskeby, Majorstuen og Grünerløkka før det bar hjem. Jeg var faktisk så sliten at jeg egentlig så for meg å stupe til køys med en gang jeg satte foten innenfor dørterskelen, men den gang ei! Ble sittende og se ferdig sesong 4 av Entourage i stedet. Sukk. Jeg altså!
Lørdagen ble litt senere enn planlagt (som vanlig). Jeg var ikke i sentrum før i to-tiden, men det var greit. Jeg var innstilt på å shoppe, og det ble det. Tror jeg var innom alle stamstedene, i tillegg til alle de andre. Urban, Utro, Grændsens Skotøimagazin, White Water, UFF, Leather Man, Swag, Hennes og Mauritz og sikkert mange andre jeg har glemt. Stamstedet mitt, Blend, var vinneren, som alltid. Jeg fant ei fin bukse, et par sko jeg har ventet lenge med å kjøpe og ei kul t-skjorte. Totalt verdt ca. 1 200 kroner, men jeg var på hugget og sa at hvis jeg fikk alt til en tusing så var det deal. Deal ble det, og kontoen enda magrere 😀
Senere trikket jeg med linje 19 til Ljabru, og tok den likegodt tilbake igjen også. I mellomtiden regnet det som bare pokkern, og når jeg ventet på ny trikk på Jernbanetorget så spylte det ned som en høyttrykkspyler. Når trikk 19 nok en gang ankom Jernbanetorget, hoppet jeg på. Eneste er at det var siste stopp, men sjåføren merket meg ikke før vi stoppet i Dronningens Gate. Der skulle den snu og bli trikk 17 og kjøre til Sinsen. "Javel," tenkte jeg, og sa til sjåføren at jeg da likegodt kunne sitte på opp til Carl Berner og stikke hjem, selv om jeg i utgangspunktet hadde tenkt meg en tur på Majorstuen.
Tradisjonen tro skal folk lures 1. april, og årets er intet unntak. I løpet av dagen vil jeg prøve å oppdatere denne posten med forskjellige saker jeg kommer over som helt klart er 1. april-spøker 🙂
http://www.youtube.com/t/new_viewing_experience
Som vanlig er YouTube på banen og gjør noe festlig. I dag er alle videoer på forsiden snudd på hodet, og det samme er teksten på sidene til disse. Genialt!
