Et problem som har irritert meg flere ganger. Det hender jo, en sjelden gang, at man faktisk vil høre seg selv eller det tilkoblede lydutstyret man har plugget i mikrofon- eller lydinngangen på PC-en. Tidligere fungerte dette "ut av esken" i Ubuntu, men i senere versjoner og med Pulseaudio, har dette forsvunnet.
Enkel fiks. Kjør følgende kommando i et terminalvindu (Program > Tilbehør > Terminal):
pactl load-module module-loopback latency_msec=1
Og du ser riktig, du trenger ikke bruke sudo for å få det til å fungere.
Om du vil ha løsningen permanent, anbefaler jeg å legge inn kommandoen i cron. Løsning:
Lenge funderte jeg på hvordan jeg kunne få til diakritiske tegn som grav og akutt aksenttegn, cirkumfleks og tilde. Det er jo tross alt en symbolknapp nederst i høyre hjørne på tastaturet, men som bare gir meg masse smileys og andre tegn jeg ikke bruker for ofte. For øvrig har jeg alltid fundert på hvorfor vanlig anførselstegn ikke er tilgjengelig som en eller annen kombinasjon med ALT-tasten (nederst i venstre hjørne) når apostrof er det, men det får jeg ta for meg en annen gang.
Trykk og hold symboltasten mens du trykker på bokstaven
Uansett, i kveld fant jeg trikset, etter frustrerende lang tid med tanke på hvor "enkelt" det egentlig er. Man
Trykker og holder nede symboltasten.
Trykker på bokstaven man ønsker spesialtegn til helt til man finner den rette kombinasjonen.
Sony Ericsson Xperia X10 Mini Pro er en fantastisk smarttelefon som passer alle.
Endelig. Etter to år med Sony Ericsson sin gamle, men veldig robuste og gode, C702, var den økonomiske situasjonen enig i at tidspunktet for investering i en ny var inne.
Valget falt på Sony Ericsson Xperia X10 mini pro. Ikke det korteste modellnavnet, altså. En liten og fiffig mobil med det jeg har behov for og litt til. Med Android i bakgrunnen, selvfølgelig.
I jakten på ny følgesvenn ble det naturlig nok undersøkt i forkant, selv om mye baserte seg på hva Telenor hadde å tilby i nettbutikken sin. iPhone var aldri et alternativ for meg, da den er dyr og er laget av Apple. Deres praksis på apps og totalitære sensurering av applikasjoner de føler er konkurrerende for de (hey, Spotify og Opera) er vemmelig.
Av ting som kan anbefales å gjøre når man får denne mobilen, er å installere applikasjoner for å kontrollere programmer som kjører i bakgrunnen, samt kontrollere applikasjoner som starter opp med telefonen. For førstnevnte oppgave, fungerer Advanced Task Killer veldig bra. Denne er gratis. For sistnevnte, har man en applikasjon ved navnet Startup Audit. Du har en gratisutgave og en betalutgave. Da sier det seg selv at gratisutgaven er begrenset, og det er i form av hvor mange applikasjoner du kan slå av. Anbefales på det sterkeste å donere 5 kroner for en bunnsolid app som denne. Tidligere hadde jeg maks 50 MB minne ledig. Etter jeg begrenset en god del skit med Startup Audit, ligger ledig minne på nesten 80 MB.
Ellers må man selvfølgelig ha Opera Mini, Spotify og god orden i Google-kontaktene sine. For ja, man kan synkronisere med de fleste Google-tjenester. Heldigvis er jeg en hyppig bruker av Google Contacts allerede, så dette var topp, men jeg eksporterte først alle kontaktene fra den gamle mobilen (med «wammu» i Ubuntu) til CSV-format og importerte til Google, ryddet opp og slo sammen med kontakter jeg hadde der fra før. Google-kalenderen kan du også synkronisere, som igjen er helmaks. Livet mitt baseres så å si på kalenderen min der for tiden.
Ikke alt er bra, og sånn er det som oftest. Batteritiden har forbedringspotensiale. Den er oppgitt til cirka to dager. Musikkspilleren kan ikke lage spillelister uten at mobilen er koblet til en datamaskin. Telefonen støtter ikke WPA/WPA2 PEAP-kryptering, noe det verdensomspennende universitets- og høgskolenettverket «eduroam» benytter seg av. Det er tungvint å ringe folk i kontaktlisten. Det burde være tilfellet at man får relevante forslag på kontakter i en nedfallsmeny idet man taster et nummer. Min gamle C702 fungerte supert akkurat der. Og når det gjelder batteritiden så får vi se hva Startup Audit gjør for meg 🙂
Oppdatering
Etter oppgradering til Android 2.1 fungerer WPA/WPA2 PEAP-kryptering. Oppgraderingen har også til en litt mer «snappy» telefon, om jeg kan si det.
Lag en enkel og fin sideliste i flersidede innlegg
Den siste tiden har jeg fundert på å legge ut en liten test av en bærbar datamaskin, men jeg følte at bloggen manglet en vesentlig ting – støtte for flere sider i det enkelte innlegg.
Etter en liten runde med Google, fant jeg fort ut at dette er støttet av motoren, men ikke alt var så flott som jeg ville ha det.
Bruken er enkel. Man redigerer HTML-en for innlegget sitt og legger inn en <!--nextpage--> (uten mellomrom her, altså!) hvor man vil ha et sideskille. I motsetning til <!--more-->-taggen, kan man bruke <!--nextpage--> flere ganger.
En annen løsning er hurtigtasten alt+shift+p, mens en tredje løsning er å redigere wp-admin/includes/post.php, søke opp «wp_more» og legge til «wp_page» i $mce_buttons-arrayet.
Funksjonen wp_link_pages(), som ser ut til å være den eneste funksjonen tilknyttet dette, lager bare en veldig enkel liste med sidene, men du kan for eksempel ikke få den ut som en HTML-liste (<ol>/<ul>). I tillegg var det ikke mulig å titulere sidene. Kort oppsummert var ikke støtten så alt for god, så jeg endte opp med å lage noe selv.
Jeg laget en funksjon kalt wp_post_page_list() i functions.php som gir deg en fin organisert liste (<ol>) om innlegget har flere sider. Den tar også utgangspunkt i at det eksisterer et <h[1-6]>-element rett etter <!--nextpage-->-deleren, som da blir benyttet som sidetittel.
I bruk er den enkel: <?phpecho wp_post_page_list(); ?>
Man kan også få en egen knapp i editoren for å skille, altså lage sider. Denne vil havne ved siden av knappen som brukes til å lage et såkalt «mer-skille», også brukt til ingress/utdrag. Hvordan man gjør dette, finner du på neste side. Kildekoden for funksjonen wp_post_page_list() er på siste side 🙂
Om man er lysten på å prøve ut Ubuntu, en av de mest populære Linux-distribusjonene, kan man gjøre dette enkelt ved hjelp av en CD eller minnepenn og sette i PC-en og starte den på nytt. Jeg vil anbefale minnepenn da dette er litt raskere og enklere, spesielt for dere med slike mini-PC-er, eller netbooks, som gjerne ikke har CD-ROM.
Fra Windows har dette blitt utrolig lett i de nyeste versjonene av Ubuntu! Du trenger kun ett program, og dette er for å lese av filen du laster ned fra Ubuntus hjemmesider. Her er en skritt-for-skritt gjennomgang av prosessen.
Last ned programmet «Universal USB Installer» herfra.
Når begge filene er lastet ned, åpne filen «Universal-USB-Installer-1.8.1.2.exe».
Klikk deg videre i programmet til du må velge Linux-distribusjonen du vil installere på minnepennen din og velg den versjonen du lastet ned (sannsynligvis er dette Ubuntu 10.10 Desktop i386).
Om filen du lastet ned fra Ubuntus hjemmesider ligger i samme mappen, finner den filen automatisk og velger den for deg
Velg så minnepennen din i listen under. Dette er et bokstavnavn etterfulgt av kolon og en bakover skråstrek (\), men sjekk dette i «Min datamaskin» i forkant slik at du ikke velger en eller annen ekstern harddisk du muligens har koblet til!
Ignorer det siste valget du får opp og klikk på «Create».
Start deretter PC-en på nytt, mens minnepennen står i, og du får opp et velkomstvindu der du får en liste som presenterer en del valg, blant annet om du vil prøve Ubuntu eller installere. Vi velger å prøve.
Ubuntu starter nå opp fra minnepennen. Etter en stund får du et vindu likt det i siste bildet under, hvor du da klikker på «Try Ubuntu».
Du kan nå leke rundt uten at det får konsekvenser! Lykke til!
Som vanlig har jeg lagt ved et par skjermbilder under som kan veilede deg litt i prosessen 🙂
Som flerårig Linux-bruker funderer jeg til stadighet over hvorfor ikke flere benytter seg av mulighetene som ligger her. En Linux-distribusjon, som det blir kalt, er en sammensetning av den såkalte Linux-kjernen og en god håndfull nytteprogrammer som til slutt utgjør et fullverdig operativsystem, på lik linje med Windows og Mac OS.
De fleste av oss starter nok nemlig her, nemlig med Windows eller Mac, nettopp fordi det er markedsdominerende. Man har det på skolen, man har det på jobb og man har det på PC-en eller Mac-en når man kjøper den, og så lenge det fungerer, tar vi oss ikke bryet med å bytte det ut eller prøve noe annet. I Windows er det ikke ukjent med sikkerhetsmangler og uvitenhet hos brukeren som gjerne fører til at man får virus og hele maskinen må settes opp på nytt. Eller så blir bare maskinen fylt opp med alt mulig rot av applikasjoner og filer at man rett og slett må ty til akkurat det samme for å få opp ytelsen igjen.
Akkurat dette har jeg vært utsatt for i en årrekke. Helt til jeg i 2007 begynte å bruke Ubuntu. Ikke alle vet det, men man har flere klare fordeler med en Linux-distribusjon i forholdt til blant annet Windows. La meg liste opp de viktigste:
Bedre utnyttelse av gammel maskinvare – en gammel maskin vil gjerne oppleves raskere og mer effektiv med en Linux-variant enn Windows
Bedre sikkerhet – på grunn av måten Linux fungerer på, har man ikke samme svakheter som i Windows, og det skal mye mer til å få virus (de er også så å si fraværende i Linux), og antivirusprogram er langt i fra et must
Det er gratis – du betaler null og niks for bruk og nedlasting
Større brukerfrihet – du kan gjøre hva du vil, når du vil og man har ingen «storebror ser deg»-bakdør som blant annet har blitt nevnt om Mac og Windows. Kildekoden er også fritt tilgjengelig om du ønsker å granske denne.
God maskinvarestøtte fra første sekund – installasjon av drivere for grafikkortet, lydkortet eller chipset er nødvendig. Det er i all hovedsak «plug and play» siden alle drivere er en del av Linux-kjernen
Mange Windows-programmer kan også kjøres i Linux – dette ved hjelp av programvare kalt «Wine», men det er som oftest de største og mest populære programmene som fungerer best til dette
Av ulempene, kan det nevnes at:
Windows- og Mac-spesifikk programvare ikke fungerer
Spill du benytter deg av i Windows, fungerer gjerne ikke i en Linux-distribusjon (dog, noen kan fungere ved hjelp av «Wine»)
Dette er kun noen få av fordelene og ulempene, men i hovedsak føler jeg at det er fordelene som ligger best an her. For de som ikke er hardbarkede «gamere», vil man ikke ha store irritasjonsmomenter ved å gå over til for eksempel Ubuntu. Av private eksperimenter kan jeg nevne at PC-en til min far har Ubuntu, og han har ikke problemer med dette da han kun bruker den til å lese e-post, surfe på nettet, spille kabal og gjøre «kontorarbeid». Min mindre datakyndige venninne kjøpte seg også en liten mini-PC for et halvt års tid, og jeg overbeviste henne til å la meg installere Ubuntu også på denne, og dette har vist seg å fungere bra i ettertid.
OpenOffice.org – den mest populære kontorpakken til Linux
Man har altså i hovedsak de samme mulighetene med en Linux-distribusjon som i Windows, hvis man ser bort i fra spill og noen spesielle programmer til Windows, men som oftest har man ekvivalenter, slik som OpenOffice i stedet for Microsoft Office, og GIMP i stedet for Photoshop, og Pitivi i stedet for Windows Movie Maker, og Pidgin i stedet for MSN (pidgin støtter for øvrig også Facebook-chat, Gmail-chat og en haug av andre chat-tjenester) og... ja, listen er lang. I tillegg er som oftest alt dette ferdig installert og klart til bruk med en gang, i motsetning til Windows hvor man gjerne må bruke noen timer på å installere alt dette selv!
Om du bruker Windows i dag, kan du laste ned Ubuntu og installere det "i Windows", slik at du kan velge når du starter maskinen din om du vil bruke Windows eller Ubuntu akkurat nå, og om du prøver i noen timer, dager eller uker og ikke er fornøyd, kan du bare starte Windows og fjerne Ubuntu fra "Legg til og fjern programmer" i kontrollpanelet.
ThinkPad T60p har et kjent problem med en sutrende prosessor
Mange ThinkPad-eiere som har et GNU/Linux-operativsystem, spesielt Ubuntu, har sikkert oppdaget at merkelige pipelyder kan høres fra området der prosessoren befinner seg når maskinen mister strømforbindelsen eller kjører på batteristrøm. I hovedsak gjelder det ThinkPad-maskiner med Core 2 Duo-prosessorer, siden disse har en strømsparingsfunksjon som tydeligvis klarer å lage pipelyder.
Man har 9 forskjellige strømsparingsnivåer, fra og med C1 til og med C9, og så fort nivået blir høyere enn C2 i Ubuntu, kommer pipelyden til høre. Det går greit hjemme, men for eksempel på biblioteket? Ikke alle som liker slike små irriterende lyder, meg inkludert.
I flere uker har jeg saumfart vevsider og forhørt meg på IRC om hva som kan gjøres. Løsningen jeg er på jakt etter er en som kan gjøres i sanntid og som ikke krever omstart av maskinen. I gamledager kunne man enkelt og greit kjøre kommandoen
og det var det, men etter en eller annen 2.6-kjerne har ikke dette fungert.
Parameteret har blitt flyttet og foreløpig vet jeg kun om en måte å endre «max_cstate» på, og det er ved å sette parameteret til kjernen i oppstarten, altså via konfigurasjonen til Grub. Dette synes jeg er alt for lite fleksibelt, men en løsning er en løsning. Jeg er ikke så avhengig av å bruke PC-en bare på batteri, og den har uansett ubrukelig batterilevetid (maksimum 2 timer).
Løsningen ble dermed å redigere filen /etc/default/grub og legge til «processor.max_cstate=2» i GRUB_CMDLINE_LINUX-variabelen. Og deretter kjøre «sudo update-grub».
«You Wouldn't Steal A Car»-parodien «You Wouldn't Download A Car».
Som de fleste andre over middels IKT-interesserte mennesker i dette land garantert har lagt merke til, pågår det til stadighet heftige diskusjoner rundt dette med ulovlig fildeling, eller ulovlig distribusjon av opphavsrettbeskyttet materiale. Det som gjerne blir diskutert er ikke skyldspørsmålet – der jeg regner med at de fleste er enige i at fildeling er fyfy – men hvordan disse delerne skal tas. Grunnet metodene som hittil har blitt benyttet for å avsløre identiteten til disse «piratene» gjerne går på personvernet løs, er det gjerne dette temaet som er omdiskutert.
I 2006 fikk advokatfirmaet Simonsen konsesjon av Datatilsynet for å drive overvåking og logging av ulovlig fildeling i Norge. Denne konsesjonen var unik av sitt slag, men for Simonsens klienters del var nok dette bare ypperlig, eller i hvert fall ett skritt i riktig retning. Deres retning. Vi har alle hørt om hvordan interesseorganisasjonene for film- og platebransjen massakrerer livet til vanlige dødlige i USA og ender opp som gjeldsslaver med bøter i størrelsesorden formuen til en familie på Bygdøy.
Slik jeg føler det, er det nettopp slike tilstander disse organisasjonene også vil ha hit. Ved å la private aktører jakte ned «pirater», avsløre identiteten deres og deretter gå til sivilt søksmål, kan det fort bli triste eksempler, også her i Norge. For ærlig talt, å legge ut en CD på The Pirate Bay bør jo selvfølgelig koste deg mer enn om du skulle finne på å voldta ei jente på vei hjem fra byen, for å sette det veldig på spissen.
For ikke å skeie helt ut og bli oppfattet som Jack Sparrow selv, må jeg nesten påpeke at jeg på ingen måte føler at piratkopiering er rette veien å gå, men som snart hele IKT-Norge har påpekt, lar også de gode, billige og lovlige løsningene delvis vente på seg. I senere tid har riktignok flere gode dukket opp. Platekompaniets nettløsning i samarbeid med Telenor er ett av de, men det finnes òg forbedringspotensiale, spesielt hva pris angår. Og så har du Spotify. Jeg betaler gjerne 49 eller 99 kroner i måneden for et musikkarkiv i den størrelsesorden, og det skal innrømmes at jeg ikke har lastet ned en eneste plate ulovlig etter jeg fikk meg Spotify-konto. Det føles godt.
Problemet her er derimot hvordan film- og musikkbransjen tar fatt i problemet på og samtidig kriminaliserer en hel generasjon. En heksejakt der private aktører i regi av platebransjens lakeier tar over jobben til Politiet, er neppe noe man ønsker. De skyver sine potensielle kunder lenger og lenger unna seg i et bittert håp om å kunne få fatt i et par som de kan saksøke livskiten ut av. Er det virkelig slik bransjen skal livnære seg i fremtiden? Jeg blir trist.
Som den korte tittelen sier: her er altså avhandlingen til det rent praktiske som gjennomføres for å lage en egen monitor- eller konsollkabel for en BreezeNet PRO.11 SA-10D.
Det var på senhøsten i 2009 at jeg fikk med meg at en bror hadde ryddet på loftet. Han skulle kvitte seg med en trådløs sender med antenne. Selvfølgelig måtte jeg ha den.
Dette viste seg imidlertid å være utstyr som en gang i tiden kostet. Dyrt. I populærtiden og da trådløst nettverk ikke var allemannseie, kunne man kjøpe dette utstyret og koble seg opp mot en av Universitetets, Høgskolens eller Handleshøgskolenstrådløse sendere, som hendig nok er vel plassert rundtom på forskjellige tak til fakulteter og avdelinger. Til og med rådhustaket. Mottakerne har gjerne en rekkevidde på 1-3 km, noe som holder for meg, siden jeg nylig flyttet til Gyldenpris og har så å si fri sikt ned til Høyteknologisenteret og taket deres.
Moroa startet selvfølgelig tidlig med defekt adapter, men Clas Ohlson reddet meg der. Så var det selve boksen. Den så ut til å slå seg av og på hele tiden. Irriterende, tenkte jeg. Etter flere mislykkede forsøk på å motta IP fra boksen automatisk, stusset jeg plutselig over porten merket "mon." bak. Dette måtte undersøkes. Et par nedlastede PDF-er senere falt konklusjonen på at det var via denne 3-pins "mon."-porten man konfigurerer enheten. Og det via seriekabel.
Slik kabel er ikke allemannseie slik som 802.11a/b/g/n-nettverk er i dag. Dessverre, men Google ga meg atter en gang et godt treff. Et forum der en av brukerne forklarer fint hvordan man lager en slik kabel helt på egenhånd. Her er min erfaring:
CD-ROM-lydkabel
Se til at du har COM/serie/RS-232-port på maskinen din. De fleste bærbare PC-er sluttet å levere dette for leeenge siden, og man må som oftest gå til anskaffelse av en USB-til-RS-232-kabel, slik jeg selvfølgelig hadde fra før, som den gode entusiast jeg er.
Få tak i en seriekabel, type hunn. Klipp den i to med en lengde du føler deg trygg på å jobbe med. Fjern den ytre isolasjonen og klø deg i hodet over ledningene.
Få tak i en slik rar lydkabel man i gamledager brukte mellom CD-ROM og hovedkort. Denne har fire pinner i ene enden, men den ytterste pinnen kan klippes eller skjæres bort, og ledningen flyttes slik at man får tre pinner. Skjær av den ytre isolasjonen på denne òg.
Layout for 9-pinners D-Sub-kabel
Så gjelder det å finne ut av hvilken ledning pinne 2, 3 og 5 på seriekabelen representerer. Jeg laget en simpel ledningssjekk ved hjelp av et batteri, to ledninger og et voltmeter. Finn også ut hvilke ledninger som representerer de forskjellige pinnene på lydkabelen, men dette går som oftest fint da fargen vanligvis er veldig synlig.
Isolasjonen på de tynne ledningene fjernes. Litt ømfintlighet anbefales, da både isolasjon og kobber ikke er av den mest robuste sorten. Følgende ledninger skal kobles:
Pinne 2, seriekabel -> pinne 1, lydkabel
Pinne 3, seriekabel -> pinne 2, lydkabel
Pinne 5, seriekabel -> pinne 3, lydkabel
Koble til USB-til-serieportkabelen din, koble din hjemmelagede monitorkabel i og åpne et serieportterminalprogram. I Ubuntu har man et fint og enkelt et som heter «gtkterm». Bruk følgende oppkoblingsoppsett:
Det kan hende du ikke får tilgang til å gjøre endringer i oppsettet "ut av boksen". I så fall må du navigere deg inn på Access control -> Change User Access -> Installer. Standardpassordet her er «user». Prøv gjerne med både stor og liten U. Et lite hint for å gå tilbake i menyen er for øvrig å bruke venstre piltast på tastaturet.
Smil i et lite øyeblikk helt til du innser at du har tatt deg vann over hodet hva konfigurering av enheten angår.
